From Addis with love!

to all my dear and loved ones!

here comes a little update from addis ababa, ethiopia where i have now lived for a week (many of you got this in an email)! for those of you i havent updated, i got a job as a trainee at the norwegian embassy in addis, and i will stay here for 6 months. since days are busy, and there is no electricity or internet in my house i am writing to you all in english (if that is offensive or uncomprehensive, let me know and i will send you a nynorsk translation ;))

addis is gorgeous. absolutely gorgeous. it is safe to walk around here, day and evening (but after 23:00h all the streets are empty - ethiopians go early to bed). thats amazing in a big city with such contrasts between rich and poor, and very different from cape town - despite people saying that crime is picking up here too.

people are so friendly, even though i dont speak a word of amharic. we are few pale-faces amongst the over 3 million ethiopians here in addis, so we are noticed, and i feel so damn privileged. i have never seen poverty like this before on my travels. the poverty is really in your face. it is very different from uber-segregated cape town and stellenbosch, where the poor are not welcome or cannot gain access. embassies and grand offices are next to shacks, fascinating! ambassadors and vip's are driven around in big cars, manoeuvring between goats, cows and people in the streets. and donkeys! i love the donkeys!! and the dirt-old lada-white-and-blue taxis!! most shops are small and right by the road, selling vegetables, fruit, juice, water and most things that one needs.. and the mango- and avoseason is everlasting. i still have to go proper coffee-hunting, however i am not disappointed so far. ah, i already love this place!

i am so amazed by the entrepreneurship of the "less privileged". beggars and people living on the street get a different meaning here. it is really on a big scale! i hope i can take some photos soon. it is a strange feeling to be driven around by a driver, to important meetings in my semi-preppy outfits (i so do not fit in and i love it!). black suits, briefcases, very important people, business cards, networking, cocktails, concerts, signing agreements, writing reports. the contrasts are enormous working in the diplomatic world in one of the poorest countries in africa.

my comrades at the embassy are so down to earth - they are all really beautiful knowledgeable people! the work is great, everyone is so friendly and nice. there are 5 diplomats and 15 local employees at the embassy - some of the "local employees" are also norwegian (including myself). i have been thrown straight into the work and i get a lot of space and trust to do my thing. i have already represented norway on several big meetings, at the OHCHR and UNECA (i even spoke in the mic!). damn! the african union and the un economic commission for africa have their head quarters here. igad, the regional development organisation is also located here. addis is one of the biggest diplomatic and political capitals of the world. i also met the biggest jazzmusician in ethiopia, mulato astatke - what a wonderful old man! addis is so exciting i think my head might pop!

i have gotten many questions from you where i live and if the food is good (and if there is any food) :) i live with the previous trainee eivind (who is fantastic and from brønnøysund!) and i will stay in that house till august, then i might move in with a swedish girl. the house where i live now is literally 1 min walk from the embassy, so its great. water and electricity is scarce, but we are managing! its actually quite relaxing that we only have power max every second day. but not having water is not very exotic, i am telling you!

the ethiopian food is fantastic. i have had injera several times - gorgeous! and i love eating with my hands!! and ambo is my favourite new friend - old glass bottles with delicious sparkling water :) the ethiopian beer is supertasty. the spicy tea as well. despite the very short occupation by italy in the 1930s italian food is an institution here. pasta, pizza everywhere! so my dear friends - i wont starve this time around either ;) and the reggae is fat and nice!

rainy season has just started here. we have had gorgeous weather today, around 24 degrees. we had lunch in the garden of the embassy to welcome some of us new ones, and say goodbye to a few that are leaving. but all of a sudden it became dark, and the thunder is rolling behind the clouds. the thunder here is scary-hectic! :) BOOM and its pissing with rain, everything turns into mud, it hails! when the sun comes out and the birds start singing again its time to go home and get ready for some addis friday night live! (very soon!)

i hope you are happy now that you know i live in a house, i do eat and that work is great! ;) for any further questions, dont hesitate to ask!

i miss all of you, and hope all is well in summerwarm norway and cold stormy cape and everywhere else. please keep in contact and send me little updates from all over the world! have a fun, relaxing weekend!

a thousand kisses, camilla

(i might close my blog for public access,

but please write me an email and i will give you access)

Butterflies...

Oh my. My feet might lift off the ground soon cause my belly is so full of butterflies! I am soo excited - tomorrow I am leaving on a jet plane for a new chapter of my life - in Addis Abeba, Ethiopia! The last days have been chaotic - as always when I am moving - I havent done half of what I intended to, which means everything is quite normal. Keep in touch all of you, its always nice to hear a few lines from you - and I will keep y'all posted! Xx

Presidenten

Eg har akkurat fulgt President Zuma sin tale i Parlamentet, der han svara på kritikk som har kome etter hans tale til nasjonen forrige onsdag. Det er herleg å sjå at Presidenten engasjerar seg i slik debatt, sjølv om det kan diskuterast kor matnyttige mange av svara hans var (det gjeld vel dei fleste politikarar).

Og JZ, som han ofte blir kalla, er ein raring. Eg må flire av dei klønete tale-eigenskapane hans, den uformelle latteren og dei morosamme kommentarane. Jammen dansa dei og sang Shosholoza i Parlamentet når ein FIFA-fyr (med ein sjukt herleg fransk aksent) kom inn for å overrekke pokalen og den offisielle fotballen til Fotball-VM, som finn stad her i Sør-Afrika i 2010. Zuma måtte òg leike litt med fotballen; han hoppa rundt i Parlamentet og triksa. Han sa at no treng vi ikkje å ha VM, for pokalen er i Sør-Afrika og her skal den bli! Fantastisk! Då tenkjer eg på dei tørre politikarane vi har i Noreg, kor uber-formelt og skikkelig alt er. JA til meir humor, dans, sang og fotball i Stortinget!

Det har vore mykje blest rundt Jacob Zuma dei siste åra og spørsmål har blitt stilla kring den nye presidenten sin politiske og moralske legitimitet. Ein kan ikkje akkurat seie at det har vore fokus på dei politiske merittane hans; Zuma har nemleg vore medlem av ANC sidan 1959, han satt 10 år i fangenskap på Robben Island saman med Mandela, og han spelte ei viktig rolle i meglinga mellom partar i Sør-Afrika tidleg på 1990-talet. Zuma var og ein sentral fasilitør i fredsmeglinga i Burundi, og han var vise-president i Sør-Afrika frå 1999-2005. Det tippa eg at du ikkje visste. Det politiske livet hans har vore totalt overskygga i media av anklagar om sex- og korrupsjonsskandaler, særleg i vesten, men òg her.

9. mai vart altså Jacob Zuma innsatt som Sør-Afrika sin fjerde demokratiske valgte president, og endeleg får vi sjå politikaren Zuma i aksjon! Som alle andre presidentar har han tilhengjarar og motstandarar. Zuma er sett som ein folkets mann, inkluderande og noko populistisk i sin politikk. Om det blir store endringar å sjå er lite truleg. Men den nye regjeringa har oppretta ein nasjonal planleggingskomite for å sikre ein meir effektiv og samkøyrd politikk blant dei ulike departementa.

Det blir spanande å sjå kva den nye regjeringa får til, trass i mykje pessimisme om Sør-Afrika si politiske utvikling. Etter Mandela har det berre gått nedover, seier folk. Ja, på mange måtar skal det nok mykje til for å overgå Mandela. Samstundes står Sør-Afrika ovanfor heilt andre utfordringar enn i tida rundt frigjeringa. Utfordringane no er mykje eit produkt av politikken som har blitt ført sidan 1994, men sjølvsagt gjallar gjenklangen av apartheid og 300 år med undertrykking i gangane. Det er mykje å ta tak i, og eg håpar JZ kan bevise at han er ein bedre politikar og leiar, enn eit mannleg moralsk forbilde - for der har han stroke i alle fag!

Ein kompis av meg kommenterte debatten som foregikk idag på ein fantastisk måte:

I am at loss for words - its beautiful that we have a prez[ident]
who is one of the people and not sitting in his ivory tower.
almost brings tears to my eyes,
or that could just be the dust thrown up
as his convoy of high-end german vehicles passing me by
as I sell my body for bread...

Åh, no syng dei inn til bøn i Bo-Kaap, det muslimske området her i Cape Town. Sangen straumar hit til meg i Gardens - vakkert! No skal eg ut å gå ved havet. Cape Town, Je t'aime!

og HIPP-HIPP HURRA FOR
LILLESØSTER INGVILD som blir 20 år idag!!
♥

Fridomen konsumerar seg sjølv

Sjølv om eg studerar krig og fred og sånt, så reflekterar dei teoretiske og ideologiske debattane i studia mine verda på mange måtar. Den kunnskapen eg har tilegna meg dei siste åra, spesielt kritisk teori (som i og for seg er sosial teori med fokus på rettferd og endring), grublar eg mykje på i relasjon til dagleglivet, sosiale dynamikkar, og ikkje minst global og lokal ulikheit og urettferd.

Å bu i eit land som Sør-Afrika, og spesielt i ein by som Cape Town, så segregert, og med så sinnsvake ulikheiter, gjer verkeleg noko med deg (eller om ein ikkje taklar det ,så stenger ein alt anna enn dyre restaurantar og ein fancy hyper-materialistisk livsstil ute og blir ein ignorant dust, som diverre mange her er). Ein sett meir pris på dei små tinga, ser kor lite materalistiske ting (overflødige) faktisk betyr, og kor ufatteleg viktig det er å ha ein trygg kvardag med vener og familie rundt ein. Den sterkaste effekta Cape Town har på meg, er at eg føler meg så priviligert, og så audmjuk.

Vi lever dessverre alle i ein tidsalder der "liberalisme", "fridom", "valgfridom", "sjølvrealisering" og "ambisjonar" er mykje viktigare enn felleskap og likheit. På mange måtar er eg stolt av historia til landet mitt; Noregs kvinner og menn har klart å bygge ein flott nasjon basert på sosialistiske verdiar. Men eg er bekymra for sosialdemokratiet vårt, og eg ser korleis vi, saman med resten av verda, blir sakte slukt inn i liberalismens fristelse. Utviklinga er svært uheldig. Eg opplever det som om alt vi har er teke for gitt, at ein mentalitet har utvikla seg, som seier at "slik vi har det no vil det jo alltid vere og slik har det alltid vore". Samfunnet har liksom gått av hengslane, føler eg.

At mine medborgarar gir si stemme til eit parti grunna i eit par enkeltsaker, seier noko om at her er det noko som ikkje stemmer. Eg trur det er uhyre viktig å sjå politikken i ein større strukturell kontekst. Å verkeleg tenkje over kva konsekvensar ulike typar politikk vil føre til på lang sikt. Det kan nok følast freistande å ha tilgang til fancy private sjukehus, private skular, lågare skatt, billegare bensin og alkohol. "La markedet styre, det regulerar seg sjølv".

Men eg trur, at dersom vi alle vil ha eit samfunn basert på likheit, på like moglegheiter (det er jo det som er eit privilegium!) og ikkje eit egoistisk samfunn, der ingen bryr seg om konsekvensane av eigne valg og ønskjer, og med stor forskjell mellom fattig og rik, ja, då bør vi sjå vestover og bli skremde! Ta ein titt på det oh-store Amerika. Liberalismens krybbe. "Fridomens" krybbe. "Menneskerettighets- og demokratiets" krybbe. Ta ein titt under overflata av Hollywood, (skitdårlig) Starbuckskaffe og "the American dream". Og ein vil sjå ei heilt anna verkelegheit. Kva konsekvensar vil eit samfunn kjenne på kroppen om vi slepp opp på vår semi-sosialistiske politikk? Eg tør ikkje ein gong tenke på det! Vi er jo innprenta til å tru at liberalismen sin tidsalder er det einaste moglege. At det ikkje finst alternativ til kapitalisme og neo-liberalistiske verdiar. Fysj!

Eg kom over ein fabelaktig artikkel i Morgenbladet av filosof Arne Johan Vetlesen. Absolutt fabelaktig. Han set ord på mange av dei tankane som svirrar rundt i hovudet mitt. Om demokrati, utvikling, valg i Sør-Afrika, valg i Noreg. Vennskap, samhald. Alle valga vi står ovanfor, unge som eldre, valga som riv oss i fillebitar (men så går det bra etterpå, når vi berre har teke valga). Presset vi står ovanfor i samfunna våre - det presset som vi vel eigentleg som oftast legg på oss sjølve. Alle sjukemeldingane, depresjonane, alt stresset. Kjedsomheita. Dagane som blir kortare og kortare. Våre velståande liv som aldri er perfekte nok. Alle desse elementa er sterke symtom på ei verd som er på vei i totalt feil retning.

For eit meir vitskapleg og filosofisk blikk på "fridomens tidsalder" enn mine kaotiske tankar, ta ein titt på Vetlesen sine artiklar. Her er eit lite utdrag:

"Frihetens forvandling: Det handler om hvordan vi på knappe tre tiår fikk en historisk helt ny frihetsforståelse som vi har gjort til vårt samfunns høyeste verdi.

– På forbløffende kort tid har betydningen av å tilhøre en tradisjon eller av å komme fra et bestemt sted blitt kraftig redusert. Ingen svar overdras lenger fra forfedre eller oppvekstmiljø. Det er nå opp til hver enkelt å realisere seg selv gjennom suverene valg. Vi kan heller ikke forklare valgene ved å vise til autoriteter utenfor oss selv. Det forventes at alt skal begrunnes via jeget, sier Vetlesen.

Hva er det genuint nye ved denne frihetsideen?

– Først og fremst at den er grenseløs og løsrevet fra andre verdier. Den nye friheten er organisert på en måte som ikke tar høyde for at valgene våre får konsekvenser langt ut over oss selv."

Valgfrihet under tvang

Frihetens forvandling

Og lærdomen til meg sjølv på ein fredagskveld: No må du la haudet kvile! :) Og ikveld skal faktisk haudet mitt få kvile; Eg skal ut med herlege venar, 6 rettars gourmet og svømme i god vin, yay! Betyr det at eg òg har blitt ein hyper-materialistisk ignorant dust? Nei-nei-nei - god mat og drikke tel ikkje som materialistisk idioti! ;)

Ha ei herleg helg!

Weather

(Picture borrowed from HERE, I wish I could say it was mine)

I was asked once why I care so much about the weather. I felt attacked as a lame old woman and I got annoyed. Then I thought about it. And its actually true. I do care about the weather. However, not as something that bugs me - its not like we can do anything about it anyway :)

All kinds of weather fascinates me - lovely velvety summer nights, sunny spring days, cold rainy autumn afternoons, snowy winters. Sun, snow, thunder, storm, rain.. Bad weather makes me feel alive! When the storm tears your hair, the rain whips your face, the thunder gives you the creeps.. Or when the sun burns your shoulders and cheeks - lovely!

When I grew up we very often had four seasons in one day. Or maybe more like 200 rainy autumn days a year in Volda, haha! And when we went for summer vacations up north we never knew if we got 12 degrees and rain (usually) or 25 degrees - which meant swimming, grilling and fun times outside. Sometimes we went to the Mediterranean, and then we knew that the sun would shine every day. That was actually a strange feeling. When I moved to Los Angeles I almost went mad from all the sunshine, and I loved the rainy days. And the weather in Cape Town is never boring. It changes in minutes.

The weather forecast for Cape Town tomorrow says 100% rain - yoh, what does that really mean? I know about 10%, 30% rain - and even 80% at the craziest. But 100%?? 48mm rain! I am excited :) (I guess that makes me a weather nerd as well). A day like that means bikram yoga, thesis work and some packing. Nice coffee and maybe wholesome dinner and wine with friends. And if I feel brave (and want many stares) it also means a walk with my allværsjakke - and a sore heart due to all the homeless people, and the people living in shacks in townships, struggling in the cold capetownian winter...