"Heime"

Home

After spending the last four years on and off in South Africa, I never thought I could feel as home, as welcome in, and as fascinated by another country. However, Ethiopia has truly made its way straight into my heart, my mind and my soul.

The last six months in Ethiopia has, by far, been the best in my life (so far). “Why do you like Ethiopia and Addis Ababa so much?”, people ask me. Many people describe Ethiopia as just special. I second that! All countries and peoples are of course unique, and special. However, it is something about this landlocked country, stretching wide and long between Egypt to the North, Sudan to the West, Somalia and Kenya to the South, and Djibouti and Eritrea to the East/North. However, I don’t know how to explain why Ethiopia and Addis fascinate me so much.

Maybe; - the people! The food. The music! The donkeys in the middle of the road. The amaaazing mountains and nature. The diversity. Ambo. The language(s). The fidel alphabet – different time, different space! The hospitality (the most fantastic I ever experienced). The loyalty to own music, food, culture, history. All the really cool and warm hearted people I have met and shared moments with. My heart is warm.

I miss Ethiopia! Ethiopia, awedehallo, enefekehallo!

Kor er alle esla i gatene? Kioskane i grøftekanten som har alt ein treng? Alle dei herlege kafeane? Dei gode macchiatoane til to kroner stykke? Musikken, latteren, det herlege språket, skulderristinga, alle smila som sit så laust? Dei uformelle samtalane som finn stad kor som helst? Konfrontasjonane? Støvet, gjørma, alle dei blå taxiane, prutinga, menneska som vasar midt i vegen, vassmangelen, tiggarane, sauemarknaden?? Det er ingen som skrik etter meg på gata lenger. Eg saknar det!

No er eg heime. I Noreg. Noreg. Noreg. Fedrelandet. Moderlandet. Nasjonen. Landet mitt.

”Frankfurt kazkassa. Snow alle” (Det er kaldt i Frankfurt, og det er snø), sa kapteinen over høgtalaren då vi gjekk inn for landing tre dagar før jul. "Hm", tenkte eg, som akkurat hadde vakna etter fleire timars søvn i ein svær hettegenser, på veg frå Addis til Frankfurt, "eg er snart heime" (med eit lite smil). Så såg eg ut. Det var som å få eit smekk i andletet - som om eg ikkje var forberedt i det heile på kva som venta meg. Eg som trudde eg var ein rutinert globetrottar og var klar for alt, og alle kontrastar.

”Meinar verda at det verkeleg er her eg høyrer til” , hulka sjela mi då eg såg ut vindauget med haka langt ned på brystkassa. Ute var landskapet grått. Kvitt. Dekt av snøv. Munnen min på vidt gap. Sjokk. Eg klarte ikkje å slutte å stire. Tankane tok heilt av. ”Er det her eg høyrer til, verkeleg??”. Ein merkeleg reaksjon. Auga mine vart fulle av tårer, og eg gret… og gret, og gret. Eg har aldri gråte ved framkomst før –eg gret jo alltid når eg reiser..!

Kontrastane er mykje større enn når eg har kome attende før. Sør-Afrika er særs ”utvikla” på sitt vis (i den vestlege forstand av utvikling), med enorme kjøpesenter og ein tett relasjon til materialistiske verdiar, og med ein overflod – om enn på sin fæle segregerte måte.

Addis derimot – er annleis. Som eit av dei fattigaste landa i verda tek ein lite for gitt i Etiopia. Eg vart fort vant til straumrasjonering, mangel på vatn, og lite tilgong på mange andre ting. Bussen kjem når den kjem. Ting skjer når det skjer. Esla går midt i gatene. Sauene òg. Dei blå taxiane, esla og sauene er alltid i vegen for diplomatane som "må fram".

Attende i Noreg kan eg gå på butikken og kjøpe hårnåler. Herregud, det kjenner eg no, som eg har sakna fri tilgang til hårnåler! Alt ein kan ønske seg fins i butikken! Og her kan vatnet renne seg kaldt i springen, for så å bli fylt opp i glaset til randen – herleg, reint, fantastisk vatn renn nedover strupen. Det er trykk i dusjen! - som det ikkje er nok er vatnet varmt òg! Alle har svindyre bilar, fancy mobilar, siste skrik i sveis og sko, og alle snakkar om rare, irrelevante ting – og BOBLEJAKKER er in igjen! For ein overflod, for ein galskap av ein overflod! Eg har mista kontroll over tankane mine.

Snart vil dette vere heilt normalt. Tupert blondt hår, boblejakker (what!), diskusjonar om skattepolitikk, alkoholpolitikk og generell overflod vil snart vere like kvardags som esel i gatene, øl til 5 kroner, diskusjonar om valet neste år (i Etiopia) kjem til å verte gjennomført utan vald, putte deileg injera i munnen med fingrane, dusje i kaldt vatn (når det fins vatn) – og slå av ein prat med ”gud og kvarmann” - om ein er i butikken, ute på arbeidsoppdrag, på baren eller i minibussen...

Litt usikker på korleis det faktisk er å vere tilbake, det er eg. Usikker på kva eg skal svare når folk spør. Klart Noreg er verdas beste land - og det er meir enn godt å sjå familie og vener igjen - det er trass alt 1 ½ år sidan eg sist satt mine føter her - enno lengre sidan eg følte vinteren på kropp og sinn. "Du som kjem frå Afrika må fryse veldig!"

No snøvar det tett ute. Månen speglar seg i fjorden og lagar eit sølvfarga bilete med bølgjer på. Inne i hytta er det varmt og lunt. Men eg veit ikkje om kulda plagar meg så mykje.

Eg er svimmel.