here comes some thoughts about my travels in zimbabwe back in september 2005. unfortunately its written in norwegian - and in my dialect - so my apologies to those of you who will not understand. i will translate it one day. when i break a leg or get bored of life or something (hahaha).
here we go!
"Zimbabwe…. "This country has a shortage on everything. Including water, electricity and fuel. Welcome to Zim."
Det e stor mangel på det meste i
Zimbabwe. Spesielt bensin!! Så korleis kan vi reise rundt i landet når det ikkje går bussa en gong? Jauda, ska vi komme oss nåken plass må vi haike!! (jada mamma, ej veit ej mest sannsynli blir arvelaus no). Ej va utolmodig og ville ut på eventyr, så ette å ha sjekka alle andre muligheite så vi stilte oss opp i grøftekanten me ryggsekken på, og Hugs (bamsen til Marthe) stakk så vidt haudet nysgjerrig ut. Vi va på langt nær dei einaste som haika, folk he ikkje anna valg enn å håpe at nåken plukka dei opp. No e de den einaste måten å komme sej rundt i landet på om man ikkje he mykje penga, egen bil og kjenne nåken som kjenne nåken som veit om nåken som he bensin. Vanvitti!!! Veldi sterkt å vere der og virkeli sjå, og ikkje minst føle på kroppen ka folk må slite med i et land som e så skakk-kjørt at dets internasjonale rykte nok e ødelagt for minst et tiår framover og folk nok må lide endå lenger...
Folk slite, livet e faktisk hardt her. Vannproblem, elektrisitetskutt, for ikkje å snakke om tilgang på mat! Man kan få tak i de man trenge for å overleve, men til ekstreme prisa – med en valuta så prega av tresifra inflasjon. Zim $21.500 for ei flaske juice! Ej holdt 2.5 million dollar i handa også, no kidding! (Mugabe, du e SKRULL!! Get a grip man!)
Alle e så fint kledd i Bulawayo, vakre, vakre menneske! Ikkje mykje overvektsproblem eller jantelov. Damene bære ungane på ryggen og vugga hektisk fram og tilbake når dei står i kø. For kø e det overalt; når man må ut med 600.000,- for å kjøpe nåe, så teke all tellinga mykje tid! Mjøl e luksusvare, såpe og tannkrem e heller ikkje å forakte. Og folk leve uendeli sparsommelig. Ikkje snakk om å ete sej kvalm her, eller fråtse i mørk sjokolade og dyr kaffe kvar dag (ok må innrømme at ej savna det). Den dårlige tilgangen på alt (for ikkje å snakke om bensin) gjer at folk importera i enorme mengder over grensa frå sør (for første gong i mitt liv va ej med på korrupsjon sjøl, når vi ”paid off” betjenten på tollstasjonen for å sleppe at dei skulle gå gjennom alle sakene, bagane og pikkpakket som folk hadde med sej i bussen over grensa frå Johannesburg) for å selge det i heimlandet. Man kan legge den norske idealismen og på hylla i et lite øyeblikk ;)
Bensin-kø!! Den sto still i vekesvis!
Vi forlot byen Bulawayo, der familien til Tawanda (studiekompis, på bildet!) bur, og susa vestover mot landsbygda. Utallige esel og kyr i veikanten, på leit etter et grasstrå eller to. Andre esel må jobbe, og går i firspann med store vogne lasta med grønnsake, påla eller strå til tak. Elefant-varsel skilt og raud sand fe mej til å forstå at ej e langt vekke frå Volda, og kontrastane til Cape Town e også enorme.
Vi humpa oss avgårde, en stor gjeng med folk, godt og tett stappa oppå et lite lasteplan. Vinden susa rundt ørene. Vakre fargerike kvinner tusla langs veien med store vanndunka på haude, yngstemann henge på ryggen i et håndkle godt festa rundt livet. Det e varmt, og lufta e tørr og støvete. Geiter i fleng. Store dela av skogen og steppene står i brann eller e svart og totalt utbrent. Heldigvis kjeme regntida snart!
Etterkvart blir murhusa færre, og små runde hytte, i forskjellige farga, alle med perfekte stråtak dominera i den vakre naturen. Nåken hytte står åleine, andre e samla i små landsbya. Helt utrulig for mej at så mange menneske bur slik i 2005! Ungane sitte uttafor hyttene, og ettekvart som sola bjynde å gå ned, så tennast båla på dei små gårdstuna. En vakker mann kjem tuslande over åskanten me bar, sterk overkropp, himmelen e raud i horisonten. Lyset fe alt til å gløde, og sjå endå meir eventyrlig og vakkert ut, for ei norsk jente i store Afrika e de berre totalt ubeskriveli!!! Hurraaa!
Det e fantastisk å reise rundt i lag med dei lokale, og sjå dagliglivet deira. Ej va somregel den einaste kvite som reiste rundt på dinne måten (alle andre he bil..), og det va mange rare og lange blikk, hehe. I Hwane fann vi heldivis en buss, som kunne ta oss til Victoria Falls, yessss!! Vi kjøpte appelsin gjennom
bussvinduet, og jammen hadde dei kald cola også (situasjonen i Zim e så dårli at det ofte kan vere vanskeli å få tak i cola! Det sei berre litt!)! Selgarane sto tolmodig og halvveis diskret å såg på at vi drakk brusen; for flaska måtte vi gi tilbake til dei når den var tom. Ok, bussen e endeli full!! Det betyr at det kanskje berre e en halvtime til den går – for når de e fullt, så stua vi inn ca 10 menneske til og 4 sekka grønnsake før vi teke laust!
Sprettrumpe, smale midjer, vanvittige nydelige babya. Endelause køer uansett ka man skal, og afrikansk landskap med vakre tre og en glødande himmel. Damene slenge babyane på ryggen, sjøl om dei e kledd i moderne klede. I bussen blir ungane sendt rundt til fremmede, så tillitsfulle og nydelige, og man fe en følelse av "den afrikanske familie". Fantastisk! Og vi punkterte så vi måtte søke skyggen under nåken tre imens hjulet vart skifta.
Victoria Falls va så mektig og vakkert, sjøl om det e veldig tørt for tida, og fossane e ganske pinglete i forhold til på våren. Surrealistisk å vere der å trakke i spora til Mr. Livingstone!
Victoria Falls va omtrent den einaste "turistopplevelsen" ej hadde, mesteparten av tida va ej berre med i kvardagslivet til dei som bur i Zim. Ej budde hos en familie der mor og datter (8 år) begge e smitta av HIV, faren døde for to år sida (obvious reasons). Det va intenst og veldi utfordrande å oppleve sjukdommen så nært. Ej må sei at når ej tørka opp oppkast etter en HIV smitta person, ja då va ej ikkje høg i hatten. Rar-rar følelse.. og leike og kose me en åtte åring som ikkje veit koffor ho teke tabletta kvar dag ette middag. Så full av liv, kunnskap og higer ette å leve, leike og lære. Den eldste sønnen i familien som føle at alt e hans ansvar.. Han går med konstant dårlig samvittigheit for at han bur vekke og studera. For å få en bra jobb e det han he som mål i livet. Då han kan forsørge familien sin.. Dei aller fleste unge menneske i
Zimbabwe reise ut av landet no – det e umulig å få jobb der. 80 % arbeidsledighet..
Tilgang på penga, mat og andre ting e marginal for mange, også dei ej budde hos. Men dei delte alt dei hadde me mej, og med alle andre venna og kjente som stakk innom. Og vi kjøpte inn masse ekstra mat og litt luksusvarer (les; salt, ost, varierte grønnsaker, kjeks og saft) til dei, det satt dei stor pris på. Folk slite, livet e hardt!!
Vannmangel og harde restriksjona frå staten hjelpe ikkje i den ekstreme fattigdommen. Staten legitimera sin rovdrift på eigne landsmenn med at gjelda til IMF må betalast, og i dei zimbabwske avisene skrive dei at folk e meir enn villige til å ofre ting i kvardagen for å bidra til en bedre økonomisk situasjon for landet. Tøvsnakk!!! Dei fleste he så dei overleve, og mange meir enn det - men folk he ikkje mykje VALG! Det ekje berre å reise ut i verden å studere, farte rundt og oppleve sånn som ej gjer.. Det e ustabilitet, usikkerheit. "Ka vil neste mnd bringe?". Det mest utrulige e at folk klaga ikkje! Det sjokkera mej mest med folka som he så mykje mindre enn oss, både materialistisk og når det gjelde muligheite – dei virka så lykkelige, så fulle av liv, håp, glede!
Baobab-tre (som i Den Lille Prinsen)
Ok, nyt bilda, nyt verden, og nyt kvarandre! No må ej danse vidare
paa min livsferd!! ;)
Kjempestor suss og et endaa stoerre glis,
camilla**"
gorgeous cape town in the distance across table bay
camps bay and lions head - the charming mountain i have climbed so many times
my very good friend maria&i on top of table mountain
at cape point
the jack-ass penguins in simonstown - enjoying life in the sun and making fun of their silly friends living on the south pole ;)
the stunning campus of university of cape town - where i studied for three semesters
view from above uct campus
the highest bungy jump in the world!! yahoooooooooo! biggest kick ever! recommended!
working as volunteer teaching 4th graders english and maths in khayelitsha (looks like i have full control over the learners, yeah?)
working for habitat for humanity building and painting houses in nyanga....
...and then i met these little fellows :)
ANC political rally in athlone - we just missed thabo!
then heading out to the contrasting world- the winelands....
...for some winetasting with the rørvik-gangsters!
funny faces are just as great all over the world! tim-tim and na-na (both 3 years old)
the newborn asiphe (june 2006), belinda and i
big sister nana and i
playtime in nyanga :)
